Jeg har siden i natt hatt tanker om kjærlighet, og hva det er. Jeg aner virkelig ikke hva kjærlighet er. Idag ser jeg ikke hvorfor man skal kjempe for noe man ikke helt forstår hva er. Joda, det virker så fint, men jeg bare har noen tvil om at det faktisk finnes. Ihvertfall som så stort som vi skal ha det til. Ja, jeg sier at det virker som kjærlighet er litt oppskrytt.
Å være glad i noen, er noe annet enn å elske noen. Jeg ser ikke forskjellen. Det beskrives ofte som noe sterkere, og mer ekte, seriøst, men jeg kjenner jeg blir litt uenig. Eller kanskje er det bare at jeg har blitt redd for si de sterkeste ordene, fordi man virkelig bør mene de når man skal si dem. Hva hvis jeg sier de ordene til en person, også endrer jeg mening? Det har skjedd før. Det er sårende. Jeg liker ikke å såre folk, men jeg gjør det. Desverre.
Denne søndagskvelden har jeg spurt folk hvordan de vil definere kjærlighet. Noen forklarer det som noe mer enn vanlig vennskap, den sterkeste form for tiltrekkelse, og som at man nesten har en psykisk lidelse. Andre nevnte at de mente det var den optimale kommunikasjonen, og at det er bevisstheter og vennskap.
Jeg kan vel kanskje si meg enig. Det virker ihvertfall ikke som noe som er helt på jordet. For jeg kan jo kjenne at det er noe forskjell mellom det å bare være venner, og det å føle noe mer. Selv om dette mer, ofte er forelskelse. Og i følge Gaute Ormåsen er "kjærlighet, mer enn forelskelse". Noe som også virker så riktig. Men er det noe vi har lært oss til, dette mer kjærlighet, eller er det noe som er naturlig for oss mennesker? For det er mye vi mennesker har lært oss til. En gang var vi frie og franke, men nå er vi ofte veldig begrensede og formelle. Men kanskje var vi mer dyr før, og vi fulgte instinktene våre. Nå er vi kanskje kommet så langt fordi vi ikke ønsker å bli stemplet som dyr, så vi har lagd oss regler og normer for hvordan vi skal leve. Selv om det er mange som ikke fikser det, slik samfunnet vil. Ja, jeg tenker på alle skilsmissene, og utroskapene man kan høre om. Kanskje er vi ikke skapt til å binde oss så veldig? Kanskje er det unaturlig for oss å begrense vårt begjær til andre mennesker, og bare være med èn person?
Jeg aner ikke. Men det føles faktisk litt slik. Likevel så sitter jeg her, og drømmer om disse fine eventyrene man hører om i Disney. Hvorfor? Fordi det sier samfunnet at man skal. Jeg har kjærlighet. Jeg tror jeg har elsket, og jeg vet det er folk som elsker meg akkurat nå. Ihvertfall vet jeg at de tror at de gjør det. Man vet aldri.
Jeg tror ikke kjærlighet er noe evigvarende. Det er øyeblikk og kanskje perioder.. Øyeblikkene man føler at ting er fint, og kanskje til tross for at noe var vanskelig, eller rart, skummelt. Kanskje man ikke vet hva ting er, før de er over. For da kan man virkelig se det store bildet, sammenhengende. Når man er midt i noe, så ser man bare en liten del. .
